Du har sikkert sett begrepene før: engstelig tilknytning, unnvikende tilknytning, trygg tilknytning. De dukker opp i memer, podkaster og forholdsråd overalt. Bak nettversjonen finnes det imidlertid ekte forskning, og den er mer nyttig og mer håpefull enn de fleste innleggene gir inntrykk av.

Denne guiden forklarer hva tilknytningsstiler er, hvordan hver av dem pleier å se ut i dating og forhold, og hvordan du kan bruke ideen uten å gjøre den til en merkelapp.

Hvor tilknytningsteorien kommer fra

Tilknytningsteorien startet med arbeidet til John Bowlby og Mary Ainsworth, som studerte hvordan babyer knytter seg til omsorgspersoner. I 1987 overførte Cindy Hazan og Phillip Shaver ideen til voksne. De ba folk velge beskrivelsen som passet best med hvordan de følte og oppførte seg i romantiske forhold. De brukte de samme tre kategoriene som Ainsworth hadde funnet hos spedbarn: trygg, unnvikende og engstelig (ofte kalt engstelig-ambivalent).

Senere beskrev forskeren Kim Bartholomew voksentilknytning langs to dimensjoner:

  • Tilknytningsangst: bekymring for at en partner vil avvise deg eller forlate deg.
  • Tilknytningsunnvikelse: ubehag ved nærhet og ved å være avhengig av andre.

Kombiner lave og høye nivåer av hver, så får du fire stiler.

De fire tilknytningsstilene

Trygg tilknytning

Lav angst, lav unnvikelse. Trygge mennesker er som regel komfortable både med nærhet og med uavhengighet. I en konflikt sier de ofte det de mener, lytter og reparerer. Eksempel på melding: «Hei, så dette sent. Kan ikke snakke nå, ringer deg klokka 8?» Å være trygg betyr ikke at du aldri kjenner på utrygghet. Det betyr at følelsene går over uten å ta over.

Engstelig tilknytning (opptatt)

Høy angst, lav unnvikelse. Mennesker med en engstelig tilknytningsstil vil ofte ha mye nærhet og trygghet, og er raske til å legge merke til tegn på avstand. Når en partner blir stille, kommer tanken «har jeg gjort noe galt?» raskt. De kan sende flere meldinger, sjekke lesekvitteringer eller trenge å snakke ut om det med en gang. Styrken her er omsorg og oppmerksomhet. Utfordringen er at bekymring kan føles som fakta.

Unnvikende tilknytning (avvisende)

Lav angst, høy unnvikelse. Unnvikende mennesker verdsetter uavhengighet og er ofte ukomfortable når et forhold blir veldig nært eller følelsesladet. De kan trekke seg tilbake når ting blir intense, svare sent eller si «Jeg trenger bare litt rom». Det handler som regel mindre om at de ikke bryr seg, og mer om at de føler seg tryggere når de har plass til å puste. Utfordringen er at avstand kan kjennes som avvisning for en partner.

Engstelig-unnvikende tilknytning (også kalt fryktsom)

Høy angst, høy unnvikelse. Mennesker i denne gruppen både ønsker og frykter nærhet. Noen kan række ut varmt én dag og trekke seg unna den neste, og forvirrer ofte både seg selv og partneren. Det beskrives ofte som «kom nærmere, nei, gå vekk». Det kan være den stilen som er vanskeligst å leve med, og også en der stabile, tålmodige forhold og støtte fra en terapeut kan hjelpe mye.

Når stilene møtes: forfølge og trekke seg unna

Et av de mest kjente mønstrene i parforskning er krev og trekk deg unna (demand and withdraw): den ene beveger seg mot den andre for å snakke, og den andre beveger seg bort for å kjøle seg ned. Jo mer den ene forfølger, jo mer trekker den andre seg tilbake, og jo mer den andre trekker seg tilbake, jo mer forfølger den første. En engstelig partner sammen med en unnvikende partner kan falle veldig lett inn i denne løkka. Å se det som et mønster dere begge er med på, i stedet for én persons skyld, er ofte første steg mot å endre det.

Er tilknytningsstilen din fast?

Nei, og dette er det viktigste poenget. Tilknytningsforskere beskriver trygghet som noe som kan vokse. Voksne kan bevege seg mot en tryggere stil, ofte med hjelp av et støttende, pålitelig forhold (en partner, en venn eller en terapeut) og ved å forstå hvordan tidligere erfaringer har formet forventningene deres. Studier som følger par over tid, har også funnet at når den ene partneren blir tryggere, har den andre en tendens til å bevege seg i samme retning.

Noen forbehold er verdt å kjenne til:

  • Tilknytningsstil er ikke en diagnose eller en personlighetstype. Den beskriver mønstre, og de fleste er en blanding.
  • Stilen din kan se annerledes ut med ulike partnere eller på ulike tidspunkter i livet.
  • Mange nettquizer er forenklede. Forskere måler tilknytning med spørreskjemaer som Experiences in Close Relationships-skalaen, der du vurderer hvor enig du er i utsagn om forhold. En quiz kan starte en samtale, men den kan ikke sette en merkelapp på deg.
  • Unngå å «diagnostisere» partneren din. Det er en måte å forstå deg selv og mønstrene dine på, ikke å vinne krangler.

Slik bruker du dette i hverdagen

  • Hvis du heller mot engstelig: Ta en pause før du sender en tredje melding. Spør deg selv hva du trenger, og be om det direkte. Guiden vår om å overtenke i et forhold har steg for dette.
  • Hvis du heller mot unnvikende: Hvis du trenger rom, si det og oppgi et tidspunkt du kommer tilbake: «Jeg trenger en time til å tenke, kan vi snakke klokka 8?» Den lille setningen beskytter dere begge.
  • Hvis du er trygg: Vær tålmodig. Stabiliteten din hjelper en partner som er engstelig eller unnvikende, men du har fortsatt lov til å ha behov og grenser.
  • Hvis du er engstelig-unnvikende: Gå sakte, legg merke til dragningen frem og tilbake, og vurder støtte fra en terapeut med kompetanse på tilknytning.

Hvis du vil ha hjelp til å finne ut hva du skal si i en bestemt situasjon, er RelationshipAI en KI-coach for forhold, bygget rundt disse ideene. Den kan hjelpe deg å skrive en melding, øve på en vanskelig samtale eller forstå et mønster. Det er ikke terapi, og den kan ikke diagnostisere deg, men det kan være et godt sted å tenke høyt.

Denne artikkelen er generell informasjon, ikke terapi eller medisinsk rådgivning.

Kilder

  • Åpen lærebok, Lifespan Human Development (Baylor University Libraries): Tilknytning i voksen alder
  • Hazan, C. & Shaver, P. (1987). Romantic love conceptualized as an attachment process. Journal of Personality and Social Psychology.
  • Bartholomew, K. (1990). Avoidance of intimacy: An attachment perspective. Journal of Social and Personal Relationships.